Logg inn:

Barn og døden
Gjesteskribent: Trude Trønnes, Mandag 10. oktober 2016.
Gjesteskribent

Trude Trønnes er forfatter og barneadvokat. 

Jeg husker det som om de ikke så på meg. De stod bare der, på trappen utenfor huset vårt og rakk frem blomsten sin. Så så de på et punkt bak meg. Eller ved siden av meg. Blomsten var et skjold. De var mange. De var en strøm av kondolanser og sørgelige ansikter og store buketter og på kortene stod det ”Vi tenker på dere” og ”Min dypeste medfølelse” og slike ting. ”Min dypeste medfølelse” gikk igjen. Jeg husker jeg stusset da det stod ”Kondolerer” på kortet til pappas kamerat, det passet liksom ikke på ham. Det var som om han hadde gått i et smykkeskrin og funnet et smykke etter mormoren sin. Og tatt det på seg. Han burde heller skrevet nei og nei, dette er det verste som kunne skjedd i hele verden. Eller noe sånt noe. Han kunne godt ha brukt et banneord også, for min del. Var det på et tidspunkt i livet kraftuttrykkene kunne brukes var det nå. Men det ble ikke brukt kraftuttrykk, og de så ikke på meg, det var heller ikke meg de skulle til, de skulle til mamma, det var mamma de skulle gi en lang klem, holde i hendene og tørke tårene til.

Hva de så da døren til huset vårt åpnet seg?

De så en tolv år gammel pike. Med lyst hår og spinkle armer og sprengt hjerte. Faren hennes døde i går. I en ulykke. Han hadde ringt dem en time før og sagt at han var på vei hjem. Han kom aldri hjem. I huset bak henne lå en familie i ruiner. Moren var i sjokk, brødrene var i dyp sorg. En dødsulykke er en tsunami og du ser ikke skadene før lenge etter bølgene har lagt seg. 

Jeg husker jeg skjønte at de på trappen ikke visste hva de skulle si til meg. Jeg forstod det. Og jeg forstod dem. Jeg så hvor små de var i dette store knusende øyeblikket i vårt liv. De var på en måte mindre enn meg.

Alt jeg ønsket meg var en klem. Selv om det ikke så slik ut. Jeg overhørte to venninner av mamma samtale om meg på kjøkkenet. Det ser ut til å gå bra med henne, sa de. Hun er rolig, sa de.

Nei, tenkte jeg. Det går ikke bra med meg. Jeg er revnet til ingenting. Jeg tror faktisk det er ingenting igjen av meg. Den nye meg er nummen av smerte og jeg kjenner henne ikke selv og hvis dere bare hadde stanset denne nye piken. Jeg skulle så ønske noen hadde stanset meg. Spurt hvordan jeg hadde det og når jeg ikke svarte skulle de stanset meg igjen og sagt nei, vi vil høre, vi lurer på hvordan du har det, og når jeg fremdeles ikke sa noe så skulle de spurt en gang til.

For små piker og små gutter som er gått i stykker, de skal ikke få være i fred. De skal holdes og vugges og trøstes og klemmes og synges for. Og de skal konfronteres. Konfronteres og omfavnes på en gang med en så konsis tydelighet at de blir tydelige for seg selv igjen.

Det ble enda stillere etterpå. Etter begravelsen. Det kom ikke lenger blomster på døren. Selvsagt. Og rundt omkring var det ingen som snakket om pappa. Jo, mamma selvsagt. Og brødrene mine. Vi snakket. Men for eksempel på skolen sa de ingenting. De lot nesten som om ingenting var hendt. Enda det verste hadde hendt meg. Jeg håpet de skulle snakke om pappa. I tide og utide. For visst gjorde det vondt. Men da hadde han liksom fantes litt allikevel. Trodde de døden ble borte slik? På denne måten ble jo bare døden igjen. Det var det jeg tenkte da; nå er det bare døden igjen.

Det ble så stille i verden og jeg lurte på om det noen gang ville bli godt å være til igjen. 

For det visste jeg ingenting om.

I dag, snart tretti år senere vet jeg så mye mer. Og vi vet så mye mer om barn og sorg. Vi vet at barn opplever sorg med samme kraft som de voksne gjør. Men at de i større grad preges av å gå ut og inn av den. Vi vet at barn som er utsatt for tap av forelder eller søsken er en utsatt gruppe med høy risiko for å utvikle ulike helseplager siden i livet. Vi vet så mye mer om barn i dag og de er også i en annen posisjon i samfunnet. De er løftet opp og frem og ses nå på som selvstendige individer. Dette bærer også vår lovgivning preg av. Barnets stemme og autonomi er rettsliggjort. Dette bildet indikerer en stor endring siden jeg var barn. Men en ting er hva som foregår i akademia og hos lovgiver, noe annet er ute i landskapet. Hos oss. Vi henger etter.

Vi henger fremdeles etter når det gjelder å ta barnets stemme på alvor og det skinner igjennom når det gjelder å møte barnet i sorg. Og kanskje er det også bare en refleks av vår kultur rundt døden. Vi er heller ikke så innmari gode på døden, er vi vel. Vi liker best å ikke snakke om den. En gang hadde vi den i husene våre, da døde vi og så ble vi lagt i stuen slik at alle kunne komme å se på oss eller hva de ønsket å gjøre. Nå er døden eid av begravelsesbyråene og pyntet og pakket og dekorert bort.

Et barn i sorg er et barn i krise. Små mennesker i krise behøver hjelp. På ulikt vis. I dette ligger en nødvendighet av å bli sett. 

Så.
Se det lille barnet. Grip fatt i det. Slik det trenger å bli grepet fatt i. Tål avvisningen. Tål. Møt barnet med den rausheten og kjærligheten en slik sorg behøver. Vi har så mye kunnskap om barnets sorg i dag. Nå gjenstår handlingen. Trude tolv år sier: Hva venter du på?

 

DIN KOMMENTAR
 
 
 
Om bloggen:
Gjennom ærlige beskrivelser deler Kjell Gustumhaugen små, men store øyeblikk fra livet som pappa, barnehagelærer og miljøterapeut. Viktige ingredienser er egen sårbarhet og utilstrekkelighet under tanken om at barna selv er de beste veiviserne
Antall visninger:
638427
Følg bloggen:
Kjell Gustumhaugen
Epost: kjgustum@online.no
Miljøterapeut og forfatter Kjell Gustumhaugen har gitt ut bøkene ”Blant hjertevarme og utilstrekkelighet” og "Miljøterapeuten". Han har tidligere jobbet som pedagogisk leder i barnehage.