Logg inn:

Barndommens dramatikk. Fuglen.
Kjell Gustumhaugen, Tirsdag 21. juli 2015.

En høstdag på begynnelsen av 80-tallet, jeg tror det var overgangen mellom seinsommer og tidlig høst i 82, kom jeg til å drepe en kjøttmeis.

Jeg sier kom til, for det var, kors på halsen, ikke et drap av det forsettelige eller overlagte slaget, det var et drap mer av uaktsom karakter. Likevel plaget det meg i flere år etterpå, jeg har fortsatt ikke glemt det, men selv om jeg tenkte mye på det og hendelsen forfulgte meg flere år av min barndom, lærte jeg noe viktig denne dagen.

Åstedet var innkjørselen til Edvard Bræins veg 20. Det stedet jeg fortsatt kaller hjemme. Der jeg vokste opp, der jeg hadde nesten hele min barndom, der jeg gjorde det meste av mine erfaringer som ferskt menneske, der jeg dag for dag lærte livet å kjenne. Der også store deler av mine ungdomsår ble tilbrakt. Innkjørselen. Gårdsplassen. Hjemme. Der jeg samlet på skrubbsår som liten guttunge. Der jeg satte trikserekorden med den nye fotballen jeg vant på fotballskolen. Der jeg senere skulle kysse min første kjæreste, sånn på ordentlig, da jeg ble litt større.

Hendelsen med pilen og den stakkars sjanseløse kjøttmeisen fant sted på den tiden MTV ennå ikke fantes, men hvor Music Box skulle bli vårt første møte med popverdenen utenfor og Pat Sharp ennå ikke visste at han skulle bli superkjendis. Dette var på den tiden det fortsatt var singel på gårdsplassen og det ennå var et tiår igjen før brosteinen skulle gjøre sitt inntog. Det var her jeg vokste opp og det var her jeg kom til å ende en bitte liten kjøttmeis sitt liv sammen med mine medskyldige kamerater, mine to faste naboer og lekekompiser.

Da jeg var liten var jeg livredd for å få kjeft. Jeg var livredd for å gjøre noe galt. Livredd for at noen skulle irettesette meg. Jeg var bare snill. Altfor snill. Om du spør meg i dag. Så snill at jeg gikk glipp av mange erfaringer som barn, så snill at det tok meg lang tid å skjønne at det er greit å være uenig. Så snill at det bare var kjedelig. Irriterende snill. Litt flaut-snill når jeg tenker tilbake på det. SnilleKjell. Så snill at jeg brukte ordet for å beskrive meg selv i jobbintervjuer helt til jeg nærmet meg tredve, i den tro at det skulle være en positiv egenskap for mulige framtidige kolleger. Så snill at jeg plutselig fikk nok og har lovet meg selv å aldri mer bruke det ordet om meg selv. Så snill at om jeg i dag møter barn som ikke bare er snille, men som utforsker og prøver seg fram hva grenser angår, så hyller jeg det. De går dit jeg aldri gikk. De tør å ikke bare være snille. Også satser jeg på at det er noen voksne rundt dem som henter dem inn.

Jeg var så snill at jeg den dag i dag er redd for å få kjeft. Kjeft? Jeg har et så problematisk forhold til kjeft at bare ordet gjør meg nervøs. Det rare er at jeg aldri fikk det. Kjeft. Jeg var bare snill. Men hva gjør den snille når noe går galt?  

Det var glassfiber. Det var ekte saker. Og det var bue som kunne kunsten å stramme uten at tråden begynte å skjelve som om den var nervøs for hva som skulle skje. Det var piler som med sin voldsomme kraft var dødelige våpen for flere enn den stakkars kjøttmeisen som endte sine dager der hvor jeg levde mitt liv. Normalt pleide vi å sikte på og plaffe ned cowboy- og indianerfigurer på brinken på baksiden av huset. Sitting Bull. General Custer. En hel gjeng med blåjakker og en hel gjeng med Sioux-indianere. Det gikk hardt for seg. I begynnelsen var de blanke og fine og strålte der vi stilte dem opp på steiner en etter en uvitende blide og klare for mulig henrettelse fra pilen som snart skulle komme deres vei. Etter hvert stod flere av blåjakkene og indianerne igjen med bare ett bein eller én arm, skutt i filler av gutter som drev med intens, men uskyldig krigføring.

Nå festet jeg buens tråd i det dype sporet i den selvlysende gule glassfiberpila og gjorde meg klar til å fyre av. Jeg var åtte år så det var ikke akkurat sånn at pila suste av gårde med voldsom kraft, det var mer sånn at den skjente halvslapt bortover i forvirret villrede, på langs. Det var til vanlig min tre år eldre bror som fikk opp farten på pilene, det var alltid han som satte en stopper for General Custers brutale framferd mot våre venner rødhudene. Det var kanskje dette som fikk meg til å fyre av mot kjøttmeisen også, at jeg trodde jeg aldri i verden kom til å treffe, at jeg tenkte at jeg aldri ville treffe slik som broren min, at jeg undervurderte mine egne krefter og kraften til en pil som ville komme sidelengs mot sitt mål. Jeg vet ikke, men jeg liker å feste meg ved det som en mulig forklaring på mitt hittil eneste mord.

Jeg strammet og slapp. Og fulgte pila med øynene der den skjenende skled bortover singelen mot kjøttmeisen seks, kanskje syv meter der framme. Det var ikke spissen på pilen som traff, jeg sa det ikke var overlagt, det var siden på pila. En halvmeter pil dyttet fuglen over ende, det blir som en tynn pinne som kastes bortover og som sakte drar med seg det som måtte finne på å stå i veien. Ikke veldig farlig. Skulle man tro. Men den tok altså med seg kjøttmeisen på sin skjebnesvangre ferd og endte kjøttmeisens liv der og da. Jeg mener å huske at den døde momentant.

Ingenting ved denne hendelsen var angerfritt. Vi skjønte hva galt vi hadde gjort. Vi trengte ingen voksne til å fortelle oss det. Empatien var på plass og den slo inn med umiddelbar og voldsom kraft i det det gikk opp for oss hva som hadde skjedd. Etterpå sørget vi for en verdig begravelse. Vi fant fram en av de gode, gamle og store fyrstikkeskene fra Nitedals Hjelpestikker, slike esker som normalt hører hjemme på hytta, men som foreldrene til kompisen min hadde et ekstra sett av hjemme, la et par gram bomull oppi etterfulgt av den døde fuglekroppen, skjøv kisten tilbake på plass under sitt lokk med svovellukt og kastet jord på til den ikke lenger var synlig.

Det var jeg som strammet, det var jeg som slapp, det var jeg som drepte. Men jeg fikk ikke kjeft. Ingen kunne kjefte. Ingen kjeftet for ingen visste. Ingen fikk vite. Den snille holder kjeft når noe går galt, men selv om alt gikk galt, selv om jeg endelig gjorde noe som fortjente kjeft, lærte jeg noe viktig denne dagen. Jeg lærte å vurdere. Jeg lærte å vurdere avstand. Og jeg lærte å vurdere hvor skjør en liten kjøttmeis kan være.

(Teksten er hentet fra boken "Blant hjertevarme og utilstrekkelighet" og er den andre i en serie kalt "Barndommens dramatikk").  

DIN KOMMENTAR
 
 
 
Om bloggen:
Gjennom ærlige beskrivelser deler Kjell Gustumhaugen små, men store øyeblikk fra livet som pappa, barnehagelærer og miljøterapeut. Viktige ingredienser er egen sårbarhet og utilstrekkelighet under tanken om at barna selv er de beste veiviserne
Antall visninger:
610214
Følg bloggen:
Kjell Gustumhaugen
Epost: kjgustum@online.no
Miljøterapeut og forfatter Kjell Gustumhaugen har gitt ut bøkene ”Blant hjertevarme og utilstrekkelighet” og "Miljøterapeuten". Han har tidligere jobbet som pedagogisk leder i barnehage.