Logg inn:

Er kjærlighet nok?
Kjell Gustumhaugen, Torsdag 19. mars 2015.

Fra første dag på barnehjemmet har ett spørsmål stått sentralt i mitt hode. Er kjærlighet nok?

Og under dette ene store konstante spørsmålet har det svirret mengder av andre mindre spørsmål. Hvordan kan jeg være en best mulig voksen? Hvordan kan jeg hjelpe barna? Hva trenger de av meg? Hvordan møter, ser og forstår jeg dem? Er det nok å være meg, er det nok å være et godt menneske som vil vel? Er det nok å forsøke å tåle og romme som best jeg kan? Er det nok å være glad i barn, å være tålmodig? Er det forskjell på vanlig kjærlighet og kjærligheten jeg kan gi i profesjonell sammenheng? Trenger jeg ikke ha med meg noe mer, noe dypere, noe mer verdifullt? Holder det med barnehagelærerutdanningen, med grunnleggende kunnskap om små barn? Er det tilstrekkelig at jeg mener å ha et avklart forhold til meg selv og mye godt å gi? Kommer jeg langt nok med selv å være i balanse og med mine egne positive erfaringer med det å være menneske? Blir jeg tilstrekkelig med påfyll av teori og felles refleksjon i et fagmiljø som jevnlig mottar veiledning?

Holder det med kjærlighet i møtet med alt som plutselig tar en annen vending enn det jeg forventet? Holder det å by frem hjertet midt i raserianfallene, i all avvisning og i de plutselige endringene i sinnsstemning? Holder det med all verdens godhet for gutten som krever deg med hjerte, hud og hår?

De mange små og store møtene med sårbare barn vekker noe grunnleggende i oss som mennesker. Møtene utløser omsorg og et bredt spekter av følelser, fra varme og glede til usikkerhet og frykt. For meg er det ingen tvil om at evnen til å vise og gi kjærlighet er en kjernekompetanse i miljøterapeutisk arbeid, men etter et drøyt år på barnehjemmet er det heller ingen tvil om at kjærlighet ikke er nok.

Kjærlighet er en forutsetning, en grunnmur, som ligger under alt det andre som også må være der. Kjærligheten må blandes med alt det andre som sikrer gode møter med barna.

Felles tanke, felles klokskap, felles refleksjon. Dine kollegers perspektiver og blikk, deres nysgjerrighet på hvordan du selv tenker, deres evne til å utfordre deg, hjelpe deg til å være en klok voksen. Din evne til å ikke låse tankene, din evne til å sette ord på følelsene som oppstår for å bruke dem som arbeidsredskap. Din evne til å tenke klarere, klokere og være mindre voksensentrert. Din evne til å stille spørsmål mer enn bruke utropstegn, din evne til å ikke bare se på adferden, men se barnet inn i øynene og være interessert. Din evne til å bruke et åpent språk, ikke snakke i konklusjoner, din evne til å tenke og snakke åpent. Din evne til å se muligheter, sette ting inn i et stort perspektiv og feste deg ved ørsmå øyeblikk av utvikling.

Alt dette klarer du ikke alene. I hvert fall ikke om du er som meg og med mindre du er et dydsmønster av et menneske. Det handler om verdien av veiledning. Om verdien av å få justert og vinklet tankene til det beste for barnet. I møte med sårbare og utsatte barn trenger vi hjelp til å være på vårt beste.

Da er kjærlighet alene ikke nok. 

KOMMENTARER
Hei, Kjell. Du treffer meg så godt i ditt tankesett. Takk for at vi får ta del i din måte tenke på. Jobber selv i barnehage, liker faget mitt når vi har fokus på barnet. Der vi greier å stille de rette spørsmålet som gjer at vi kan ha gode refleksjoner, til det beste for barnet. Du har heilt rett i at dette klarer man ikke alene, verdien av veiledning er viktig.
04.05.15

Delta i diskusjonen
Om bloggen:
Gjennom ærlige beskrivelser deler Kjell Gustumhaugen små, men store øyeblikk fra livet som pappa, barnehagelærer og miljøterapeut. Viktige ingredienser er egen sårbarhet og utilstrekkelighet under tanken om at barna selv er de beste veiviserne
Antall visninger:
657906
Følg bloggen:
Kjell Gustumhaugen
Epost: kjgustum@online.no
Miljøterapeut og forfatter Kjell Gustumhaugen har gitt ut bøkene ”Blant hjertevarme og utilstrekkelighet” og "Miljøterapeuten". Han har tidligere jobbet som pedagogisk leder i barnehage.