Den viktigste jobben er ikke én stor jobb. Den viktigste jobben består av mange små biter. 

Som å varme den flaska med melk når klokka viser 03.36. Som å pakke flaska inn i den tjukkeste raggsokken og legge den under dyna slik at den er varm til om litt fordi den lille kroppen sovnet igjen mens du var nede.

Som å pludresnakke og bruke hele ansiktet i det finmaskede samspillet over stellebordet mens du har lagt tiden vekk. Som å la de små føttene finne sin plass nederst mot magen din og kjenne at bena spennes mens du forsiktig tar tak i Michelin-armene så de 40 ukene med levd liv kan komme seg opp på egne bein.

Som å slippe taket, men ikke blikket når hun på sin firehundrede og første dag i livet reiser seg og går. Som å blåse forsiktig på panna når stuebordet stod i veien.

Som å si nei og stå ved det når viljen har vokst seg større. Som å tåle det pinlige øyeblikket hvor du må ta henne under armen og gå ut av butikken fordi samarbeidsviljen gikk i lås foran hyllene med godteri.

Som å levere henne i pysjen fordi det rosa perleskjørtet ikke gjør seg når det er skidag i barnehagen. Som å la krangelen ligge når dere spiser middag og heller høre på alt hun har å fortelle.

Som å kysse henne på panna og hviske god natt samtidig som hun forsvinner inn i drømmen hvor hun endelig har ski på beina og rosa perleskjørt rundt hoftene. Som å legge fram skjørtet til morgenen etter.

Som å gå over til naboens hus og få henne til å si det vanskelige ordet unnskyld til bestevenninnen fordi forskjellen på mine og dine ting uansett må læres. Som å gå videre når unnskyld er sagt.

Som å stå imot påstandene om at alle andre har det. Som å ta den store Afrika-praten og dempe alle kravene fordi det er viktig at de store verdiene kommer på plass. 

Som å nyansere oppfatninger og benevne ting hun gjør uten å påpeke feil. Som å bygge selvbilde uten andre verktøy enn deg selv.  

Som å skjønne at du har fått tenåring i hus og la henne være i fred. Som å mase litt likevel fordi hun innerst inne skjønner at du vil godt.

Som å insistere på at det ikke er lurt med Converse i januar. Som å la henne gjøre som hun vil, men i hvert fall vite at du har sagt det.

Som å stå der uansett selv om hun slenger igjen døren og sier at hun hater deg. Som å ikke minne om hva hun sa når hun kommer ut igjen. 

Som å ikke si noe når hun får egne barn fordi du stoler på at den jobben du selv gjorde har talt for seg.