Logg inn:

Om livet. Og litt om utviklingssamtaler.
Kjell Gustumhaugen, Tirsdag 4. november 2014.

– Du skal alltid snakke om livet, du pappa. Kan du ikke snakke om noe annet. Livet. Det er det eneste du snakker om.

Det er middagstid og som vanlig hjemme hos oss foregår flere samtaler samtidig. Rundt bordet pågår den vanlige kampen om ordet.

– Nå var det jeg som snakket, sier den ene.

– Men jeg holdt på å si noe, sier den andre.

– Hold kjeft a, dere prater jo hele tida, sier den tredje.

– Sånn er livet, sier jeg. Man må kjempe for å nå fram med det man har på hjertet. Nytter ikke å sitte stille og se på.

– Livet, livet, livet. Er livet det eneste du tenker på?

Det stemmer kanskje det. At jeg snakker mye om livet. Bare et par minutter i forveien, da hun på syv fortalte om en episode tidligere på dagen hvor hun ikke ble enig med bestevenninnen om hvem som skulle bli med hvem hjem, da snakket jeg også om livet.

– Når vi er uenige blir vi bedre kjent med hverandre og det kan være en fin ting med livet, sa jeg. Og i går, da det var første utviklingssamtale for eldstemann på ungdomsskolen og læreren dro igjennom prøveresultatene så langt, da satte jeg i gang igjen.

– Akademisk prestasjon er kun viktig for at barna skal få de mulighetene de vil, mener jeg å huske at jeg sa. Også la jeg til en hel del om at det er så mye annet som er viktig i livet enn karakterer. – Trivsel! Ingenting er viktigere enn at ting er på plass i livet. Jeg er mye mer opptatt av alt det andre, at de gjør en alminnelig god innsats og blir hyggelige folk. Utover det kan de for så vidt gjøre som de vil. I livet, sa jeg. Læreren bare nikket.

Nettopp, livet, der har du det igjen. Det stemmer at jeg alltid snakker om livet. Og i hvert fall når det er utviklingssamtaler. Når jeg tenker etter har jeg på alle utviklingssamtaler så langt, opp igjennom barneskolen og nå ungdomsskolen, alltid stoppet læreren i det han eller hun har lagt hånda og blikket på papirbunken med prøver, kartleggingsresultater og all annen mulig målstyring.

– Med mindre det er noe helt spesielt jeg trenger å vite i den bunken, er det fint om vi heller kan snakke litt om livet, har jeg sagt. – Om hvordan det går her. Hvordan det er i friminuttene. Om hun er glad. Om hun vokser og utvikler seg slik du tenker at hun skal. Om hun har venner, om hun står alene i friminuttet eller om hun sørger for at andre ikke gjør det, om hun svarer like frekt på skolen som hun gjør hjemme. Slike ting. Ting som handler om livet og ikke alt det andre.

Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid snakker om livet. Eller, akkurat når det gjelder utviklingssamtaler vet jeg jo det. Jeg er livredd for at barna ikke skal tenke fritt, ikke følge hjertet, ikke gjøre som de vil. At de ikke skal få til det de vil fordi de ikke gjorde som de ville, men det andre fortalte dem at de burde gjøre. Jeg er redd for at de skal falle for andres forventninger, systemets forventninger. Redd for at målstyring og kartlegging skal legge en demper på deres frie utvikling og utfoldelse.

I ettermiddag venter en ny utviklingssamtale. For hun i 2B, hun som allerede har hatt sin første prøve i engelsk. Da jeg var liten begynte vi ikke med engelsk før i fjerdeklasse. Igjen skal jeg gjøre mitt for å få lærerens fokus bort fra papirbunken, den som ikke handler om det jeg vil at det skal handle om. Igjen skal jeg snakke om livet.

 

 

DIN KOMMENTAR
 
 
 
Om bloggen:
Gjennom ærlige beskrivelser deler Kjell Gustumhaugen små, men store øyeblikk fra livet som pappa, barnehagelærer og miljøterapeut. Viktige ingredienser er egen sårbarhet og utilstrekkelighet under tanken om at barna selv er de beste veiviserne
Antall visninger:
610237
Følg bloggen:
Kjell Gustumhaugen
Epost: kjgustum@online.no
Miljøterapeut og forfatter Kjell Gustumhaugen har gitt ut bøkene ”Blant hjertevarme og utilstrekkelighet” og "Miljøterapeuten". Han har tidligere jobbet som pedagogisk leder i barnehage.