Logg inn:

Gutten som ikke klarte å stå stille.
Kjell Gustumhaugen, Tirsdag 30. september 2014.

Jeg har lenge hatt et bilde i hodet. Et bilde av statsråden på barnehagebesøk. Kunnskapsministeren. Barna er pyntet og pene i tøyet. Guttene med skjorter og fine vester, jentene med pene kjoler og nye spenner i håret. Hele avdelingen er ryddig og nyvasket, striglet til besøket de voksne har snakket så mye om. Statsråden kommer inn i rommet som er fullt av barn, barnehagefolk og pressefolk. Statsråden setter et kne i bakken og hviler hendene der mens han hilser på de små og lydige barna. Fotografene knipser i vei og de voksne smiler stolt.

Men de har glemt å tenke på avdelingens urokråke, han på fire, han som alltid tar rennafart inn i et hvert rom og kaster seg på ryggen til den som står på kne, uansett hvem det er. Han som alltid har dårlig tid, han som løper i stedet for å gå, han som ikke har funnet sin plass i gruppa eller i barnehagen. Han som ikke snakker samme språk som de andre og som snart skal overfalle kunnskapsministeren og velte ham over ende. Han som der og da lærer kunnskapsministeren litt om hverdagen på en overfylt og altfor trang barnehageavdeling, med barn som trenger mer støtte enn andre og som ennå ikke har fått den ekstra hjelpen de trenger.

Hverdagen i barnehagen er ikke slik den ser ut på bildene i avisen dagen etter statsrådbesøk. Hadde statsråden kommet på uanmeldt besøk en helt vanlig dag ville vi fått helt andre bilder i avisene.

Hverdagen handler først og fremst om at alle barn skal finne sin plass og få lov til å vokse ut fra den de selv er, også de ville, de urolige, bråkmakerne. Hverdagen handler om å få fireåringen til å finne roen i seg selv og samtidig bli en del av gruppa. Hverdagen handler om din innsats i det små for å hjelpe gutten, alt du gjør som ikke nødvendigvis synes så godt.

Hvordan du møter fireåringen på morgenen, hvordan du ser foreldrene hans og hvordan du og kollegene løfter blikket og ser med kritiske øyne på egen praksis for å legge ting best mulig til rette. Hvordan dere ser fireåringen under påkledning, hvordan dere ser ham under måltidene, hvordan dere forstår hans kroppslige uro og hva dere gjør for å skape gode opplevelser i alle overgangssituasjoner.

Hverdagen består av små biter usynlig arbeidsinnsats som til sammen hjelper fireåringen videre. I dette arbeidet er det viktigste av alt refleksjonen i personalgruppa, evnen til å tenke at det er barnehagen som må tilpasse seg fireåringen og ikke omvendt. 

Hvordan er refleksjonsnivået i din barnehage? Hvor dypt går refleksjonene? Har dere brukt nok tid på å tenke nytt eller er det mer å hente på å gå en runde til på hvordan dere kan få fireåringen inn i gruppa?

"De ville barna" er verdt litt ekstra oppmerksomhet, positiv oppmerksomhet. Min erfaring er at de finnes i alle barnehager og at det nødvendigvis ikke er så mye som skal til bare man sammen tør å tenke nytt, tenke lenger, se på egen praksis med en annens blikk.

Min oppfordring er å sette av et fast kvarter på personalmøtene framover. Et kvarter hvor dere tvinger dere selv til å tenke nytt og lenger rundt de ville barna.

Når man likevel står fast, er det verdt forsøket.

DIN KOMMENTAR
 
 
 
Om bloggen:
Gjennom ærlige beskrivelser deler Kjell Gustumhaugen små, men store øyeblikk fra livet som pappa, barnehagelærer og miljøterapeut. Viktige ingredienser er egen sårbarhet og utilstrekkelighet under tanken om at barna selv er de beste veiviserne
Antall visninger:
638400
Følg bloggen:
Kjell Gustumhaugen
Epost: kjgustum@online.no
Miljøterapeut og forfatter Kjell Gustumhaugen har gitt ut bøkene ”Blant hjertevarme og utilstrekkelighet” og "Miljøterapeuten". Han har tidligere jobbet som pedagogisk leder i barnehage.