Logg inn:

Kan fisker se under vann uten dykkermaske?
Kjell Gustumhaugen, Fredag 22. august 2014.

Kan fisker se under vann uten dykkermaske?

Spørsmålet er bare ett av tusen der vi rusler gjestebryggelangs en sensommerformiddag, en av de siste feriedagene før det igjen er tid for jobb, skole og skolefritidsordning. For en sjuåring som fortsatt holder på å gjøre seg kjent med verden er det ikke vanskelig å fylle de late dagene, det er ikke vanskelig å fylle tiden i det hele tatt. Hvert minutt, hvert sekund, fylles med store spørsmål og et ustanselig krav om oppmerksomhet fra pappa mens mamma er på jobb og søsken er opptatt med andre ting enn å rusle på brygga.

Det handler vel ikke om svarene jeg gir, tenker jeg. Ting tyder på at sammenhengen mellom spørsmål og svar ikke er den samme hos henne som hos meg. Handler det ikke om å bli sett, få bekreftelser, om å ha pappa for seg selv, om å ikke ha andre planer denne dagen enn å gå bryggelangs, om å ikke skulle rekke noe, om å ikke trenge å avbryte en sjuårings tankerekker bare fordi vi må videre?

En sjuåring med en vidåpen instilling til verden og menneskene rundt seg. En sjuåring som griper verden slik den er, akkurat der og da, hver gang, som snakker til fremmede som om hun alltid har kjent dem, som nettopp har lært seg å svømme og som kjøper vannballonger for egne oppsparte penger bare for å legge dem på trampolinen fulle av vann og se hva som skjer når hun begynner å hoppe. En sjuåring som kvelden før har mistet en ny fortann og som våkner hver dag uten det minste spor av et halv døgn med søvn.

En sjuåring som lurer på alt, men som ikke er redd for noe, som stiller neste spørsmål før du rekker å svare på forrige. En sjuåring som er på full fart inn i barndommens siste fase. Det skjer noe der, sånn rundt sju, åtte, ni år. Det nakne barnlige, det blotte lekne og den usensurerte undringen, får et filter. Sosialiseringen begynner i større grad å gjøre seg gjeldende, sjuåringen blir mer klar over og tar hensyn til omgivelsene. Begynner kanskje å tenke på hva hun sier, hva andre måtte tenke og si. Ting begynner å bli flaut, det ustrukturerte tar andre former. Væremåten, hennes måte å møte verden på, får en slags reservasjon over seg. Ordene stokker seg annerledes i munnen før de kommer ut, hun begynner å få taket på sin indre Tetris, den magiske mangelen på sammenheng tar nye former.

Jeg tenker at jeg må fange dette øyeblikket, denne tilstanden, før det er for sent. Jeg fikler telefonen opp fra lomma og tomler meg fram til taleopptak. Her begynner en 23 minutter lang dialog i monologens fortegn. Dette er mitt lille forsøk på å komme tettere innpå hvordan en sjuåring virker. Mitt mikroeksperiment med 23 minutter taleopptak av sjuåringen som aldri stopper å snakke. 23 minutter som kanskje sier noe om hva som rører seg inne i en sjuårings hode og kropp.

– Se på alle fiskene som plopper! Se nå pappa, det plopper skikkelig mye, kom da.  Nå orker jeg ikke mer is, det renner, ta den da! Pappa? Kommer du? Au! Kan vi gå på do her?

– Det er do her borte…

Hvordan ble forresten fisker født?

– Fiskene? De legger noe som heter…

– Hvorfor har båtene sånne blå som henger ned fra båten? Hvorfor har vi kul i munnen? Skal vi gå videre, pappa? Kom da.

– Vet du hva som er tegnet for å dempe farten? Sånn!

(holder håndflaten ned mot bakken og tar hånda opp og ned)

– Men pappa, hvis ikke mammaen din hadde vært mammaen din, hvem hadde vært mammaen din da?

– Nei, da hadde jeg vel hatt en annen…

– Kom igjen! Det er lekeplass, det er minigolf, se! Er ikke dette gøy, pappa? Kan vi spille sånn?

– Men skulle ikke du på do?

– Pappa… heter det golf eller minigolf? Hva er det med minigolf liksom? Hva skal det være til? Hvorfor kan det ikke bare være vanlig golf?

– Det er kanskje fordi...

– Kom igjen da, pappa.

(peker mot kiosken hvor vi leier utstyr for minigolf)

– Kan jeg bruke så mange slag jeg vil? De kan ikke bestemme det, jeg bestemmer det. Pappa, ser du ett-tallet her? Det er starten. Se! Det ligger en hund på båten!

(gjør seg klar til første slag)

– Jeg har ikke så lange armer. Kan vi bytte ball? Du tar den rød, jeg den blå, ok, denne blir vanskelig.

(slår første slag, stille i 8 sekunder)

– Jeg har vondt  i foten min. Men ikke rumpa, pappa.

– Ok.

– Du er ikke så god som meg, pappa.

– Jeg er kanskje ikke det.

– Vet du hva samer er? Det er sånne som går rundt på vinteren og roper mens de går sånn.

(går bortover med bred benstilling)

– Vet du hva jeg synes er så rart… når babyer ikke kan flyte, men så lærer de seg å svømme og da kan de flyte likevel.

(gammel mann går forbi)

– Hvem er han gamle mannen der? Han bor sikkert her, han var rar. Jeg kaster ballen oppi i stedet, jeg. Det er bedre. Sånn. Nå er det din tur, men hvorfor liker du egentlig kaffe, pappa?

– Det er sånn som voksne liker. Det smaker godt.

– Men hvordan får de sånn mønster i kaffe latten?

– De bruker sikkert…

– Men pappa… kan elbiler kjøre seg selv uten pedal?

– Ja.

– Men hva er vitsen da, liksom?

(noen ungdommer går forbi)

– Oj! Se på han der, han bruker lue ute nå! Han skal sikkert prøve å tøffe seg. Tror du han har en sykdom?

(eldre dame med stokk går forbi, snur seg mot den eldre damen)

– Hvem er du?

(eldre dame hører ikke, går videre)

– Ørene hennes har sikkert grodd igjen.

– Gamle mennesker hører ofte dårlig. Det er fordi de er gamle. Men du, ballen skal egentlig ligge stille før du slår.

– Men det er ikke så farlig for jeg bruker bare henda, se her! Åh, nå fikk jeg hold. Se, jeg har ingen armer!

– Au, nå beit jeg meg i fingeren.

– Men du har jo ingen armer?

– Nå så. Nå har jeg armer.

– Men pappa, hvorfor har makrell striper? Kan de bli tørste? Makrellene? Tapa jeg nå?

– Nei da, vi er ikke ferdige. Nå er det vel snart min tur?

– Vent med å skudde, det er min tur en gang til. Åhh! Nå glemte jeg hva jeg skulle si.

– Jeg vet ikke hva du skulle si. Du prater jo ganske mye, det er lett å glemme noe.

(ser en liten hundevalp)

– Hva hadde skjedd om jeg hadde svelga den? Hva hadde skjedd da, pappa?

– Den var jo litt stor da…

– Hadde jeg dødd da?

– Ja, kanskje.

– Skudda du, pappa?

– Ja, det var nesten rett i hullet, så du det?

– Men nå orker vi ikke å spille mer, kom!

(vi leverer utsyret og drar hjem)

Senere samme kveld, det er leggetid, det har for første gang på fjorten timer vært sammenhengende stille i mer enn noen få sekunder. Nattasangene er sunget og jeg slår av lyset på vei ut av rommet.

– Pappa… du vet den sangen du spilte i bilen? Den var litt trist, da tenkte jeg på at jeg skulle få en sprøyte og dø.

– Sprøyte?

– Ja, sånn som hunder får. Men hvorfor dør mennesker?

– Det er fordi de blir gamle, ingen kropper klarer å leve evig.

– Men hvorfor dør babyer når kroppen deres ikke er brukt?

Det er fordi… noen ganger… Det er litt vanskelig å… Babyer, vet du… Det er ganske sent nå.

– Går det an å bli dø på natta når man sover?

– Ja, det gjør jo det. Hvis man for eksempel…

– Men det orker vi ikke snakke om nå. Nå skal jeg sove. Natta, pappa.

– Natta da.

– Natta.

(Jeg går ut av rommet, inn på badet ved siden av, det blir stille et par minutter)

– Pappa? Kan egentlig fisker se under vann uten dykkermaske?

Ja, jeg tror da det. Men vet du hva? En gang hørte jeg om en blind fisk.

– Finnes det blinde fisk?

– Ja, det finnes blinde fisk.

– Blinde fisker trenger vel ikke dykkermaske?

– Nei, blinde fisker trenger ikke dykkermaske.

– Natta, pappa.

– Natta.

KOMMENTARER
Fantastisk!
23.08.14
Du verden, denne teksten fanget noe av det beste fra sommeren og brakte meg tilbake til uttallige liknende samtaler med egne døtre. Flott skrevet!
19.09.14

Denne var utrolig fin! Barn er herlige...
12.09.14


Delta i diskusjonen
Om bloggen:
Gjennom ærlige beskrivelser deler Kjell Gustumhaugen små, men store øyeblikk fra livet som pappa, barnehagelærer og miljøterapeut. Viktige ingredienser er egen sårbarhet og utilstrekkelighet under tanken om at barna selv er de beste veiviserne
Antall visninger:
672169
Følg bloggen:
Kjell Gustumhaugen
Epost: kjgustum@online.no
Miljøterapeut og forfatter Kjell Gustumhaugen har gitt ut bøkene ”Blant hjertevarme og utilstrekkelighet” og "Miljøterapeuten". Han har tidligere jobbet som pedagogisk leder i barnehage.