Logg inn:

Sårbarhetens nødvendighet
Kjell Gustumhaugen, Søndag 23. februar 2014.

Jeg spisser ørene og forsøker å lytte gjennom veggen. Kanskje får jeg et lite lydglimt av hva min nye kollega sier og gjør når hun forsøker å nå igjennom til den lille jenta på fire?

 

Når du jobber med barn og ønsker å gjøre en god jobb, er det én ting som er viktigere enn alt annet. At du åpner døra inn til ditt eget følelsesliv og gjør deg mottakelig for å kjenne på sårbarhet.

Etter et par år som pedagogisk leder i barnehage jobber jeg for tiden på barnehjem. Jeg forsøker å gå i hjertets fotspor, det hjertet som sier at jeg må bli bedre kjent med en større gruppe av barn. Med barn som har andre erfaringer enn meg selv, barn jeg ikke vet hvem er og som kommer fra det som for meg er fremmed og ukjent. Barn som har en annerledes barndom og oppvekst enn hva jeg selv hadde, barn som har andre erfaringer enn alle andre barn i gata, erfaringer som ikke er lette å dele. Barn som lever uten mor og far, men med profesjonelle miljøterapeuter som nærmeste omsorgsperson, miljøterapeuter som går hjem når arbeidsskiftet er over. Barn som ikke vet hvor mor er eller om hun i det hele tatt lever. Barn som savner mor og far, og som må godta og leve med forklaringen på hvorfor de ikke kan bo sammen med dem.

Jobben på et barnehjem har både klare likhetstrekk og opplagte forskjeller sammenlignet med livet i barnehagen. En umiddelbar forskjell er språket. Hele den språklige innpakningen innen barnevernet skiller seg fra hvordan vi snakker i barnehagen. På barnehjemmet snakkes det om behandling, terapi, utviklingsforstyrrelser, mentalisering, hjernens utvikling, traumer og dårlig eller godt integrerte og regulerte barn. Ikke ukjente begreper for den som jobber i barnehage, men med en godt fungerende barnegruppe uten de store spesielle behovene er ikke dette ordene som først og fremst preger hverdagen.

Også har du forskjellene du kjenner på kroppen eller som fanger øyets oppmerksomhet. Husets atmosfære, avslappet, trygg og god stemning, men likevel med en spenning i luften. Bildet på veggen, det av alle barna som har levd deler av sin skjøre barndom her og som forteller meg at de fortsatt er en del av huset fordi de har klart å sette spor hos voksne som ikke klarer å glemme dem. Ull-lua på bordet, den med lapp fra pappa og et ønske om god jul til guttungen. Takkekortet fra konfirmasjonen til tenåringsjenta som kunne flytte ut da hun endelig fikk ny familie og en etterlengtet mulighet til å starte oppveksten på nytt.

Til tross for disse forskjellene, er kjernen i jobben akkurat den samme om du jobber på barnehjem eller i barnehage, den er den samme uansett hvor du jobber så lenge du er voksen sammen med barn: Alt handler om ditt møte med barna. Møtenes øyeblikk. Møtenes kraft. Møtenes magi.

Møter med barn kan ikke bare være profesjonelle. Da vil vi slutte å være mennesker og er det noe vi skal være er det nettopp det. Som fagperson er relasjoner vår kjernekompetanse og troen på den gode relasjonen er vårt fremste våpen. En relasjon til et barn i en profesjonell sammenheng blir fattigere om du ikke er villig til å gi slipp på kontrollen, gjøre deg sårbar og bevege deg forbi profesjonaliteten. Om du ikke åpner deg for sårbarhet og lar deg bevege i en eller annen retning av det barna kommer med, vil du være en dårligere voksen for de barna du er sammen med.

Alle som jobber med barn må våge å slippe til og kjenne på følelsene som svømmer under overflaten. Vi må våge å kjenne på usikkerhet, våge å bli glad i barna vi er sammen med og ta følelser av alle slag på alvor. Enten det er glede, kjærlighet og medfølelse eller avmakt, utålmodighet og irritasjon. Relasjoner er alt vi har og en relasjon uten sårbarhet står svakere enn én med.

Ved å slippe til sårbarheten tenker jeg at vi står bedre rustet i jakten på en relasjon preget av symmetri, men når vi slipper til sårbarheten hviler det også et ansvar på våre skuldre. Et ansvar for å forvalte følelsene på rett måte i hvert enkelt møte. Hva barn trenger og hvilke uttrykk som vil være riktige å slippe til er det bare en blanding av profesjonell magefølelse, erfaring og fag som bestemmer.

– Kommer du til å gråte når jeg dør?, hører jeg den lille jenta spørre min nye kollega ute på kjøkkenet? Jeg hører lyden av en tenkepause og ser gjennom døråpningen den lille kroppen som tar plass på fanget mens en voksen tåre blunkes vekk.

KOMMENTARER
Om å la seg berøre, om å ta barn inn og gyldiggjøre deres uttrykksmåter der de " er",om å ta ansvar for både dine egne og barnets emosjonelle register - :) godt og treffende skrevet!
13.03.14
Ble veldig berørt av denne.. Som du klarer å sette ord på dette dyptgripende og ekstremt viktige!
15.02.17


Delta i diskusjonen
Om bloggen:
Gjennom ærlige beskrivelser deler Kjell Gustumhaugen små, men store øyeblikk fra livet som pappa, barnehagelærer og miljøterapeut. Viktige ingredienser er egen sårbarhet og utilstrekkelighet under tanken om at barna selv er de beste veiviserne
Antall visninger:
672152
Følg bloggen:
Kjell Gustumhaugen
Epost: kjgustum@online.no
Miljøterapeut og forfatter Kjell Gustumhaugen har gitt ut bøkene ”Blant hjertevarme og utilstrekkelighet” og "Miljøterapeuten". Han har tidligere jobbet som pedagogisk leder i barnehage.